Mariakirken

Menighet,

Stabekk

Katolsk kirke 
 

Vi er alt langt inne i påsketiden. Skulle noen fremdeles ha fastebøsser, kan de medbringes til kirken, og innholdet blir samlet overført til Caritas.

ANTIOKIA

I slutten av februar begynte vi en liten serie om «orientalsk og vestlig katolsk mangfold», og gav først noen eksempler på «egenstendige» kirker innen den aleksandrinske tradisjon. Vi fortsetter nå med den antiokenske tradisjon.

Antiokia og Alexandria (i Egypt) utgjorde i lenge i oldtiden de to kanskje viktigste teologiske sentra innen hele kristenheten. Den ulykkelige konsekvens av dette var at man på hvert sted kom til å betone sine teologiske anliggender så sterk at det førte til kirkesplittelse. Nå forstår vi dette primært som to «tradisjoner».

I den helt tidlige del av kirkehistorien (den som vi finner belagt i Det nye testamentet) spiller fremdeles ikke Alexandria noen rolle. Det gjør derimot Antiokia.

Antiokia (i dag på samme sted: Antakya i Tyrkia) var en syrisk by som ble grunnlagt av grekerne omkring 300 f.Kr. og ble en av de største og mest betydningsfulle byer i Romerriket, med flere hundre tusen innbyggere, før den på 500- og 1200-tallet ble ødelagt og i dag bare er en ruin.

Kristendommen spredte seg raskt fra Jerusalem til Antiokia, og i Apostlenes gjerninger er det Jerusalem og Antiokia som er de kristne hovedsteder. I Jerusalem dominerte på mange måter Peter, og her stod den jødiske tradisjon (av forståelige grunner) temmelig sterkt. En av de viktigste personer i Antiokia var Paulus, selv om han lange tider var borte på sine store misjonsreiser. Her ble de «hedningekristne», dvs. folk som var blitt kristne uten først å bli jøder, svært viktige. «Det var i Antiokia disiplene for første gang gikk under navnet ʻkristneʼ.» (Apg 11,27) Det ble mange teologiske disputter mellom de kristne i Jerusalem og Antiokia, og Kefas (Peter) besøkte en gang Antiokia, uten at besøket ble særlig minneverdig (jf. Gal 2,11).

Torbjørn Olsen