Mariakirken

Menighet,

Stabekk

Katolsk kirke 
 

​​

 

21. juni – 12. søndag i det alminnelige kirkeår (år A)

 

 

​RESPONSORIESALME

 

​

Omkved:  Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid, fra slekt til slekt vil jeg prise ham.

 

2. JULI

 

2. juli er en litt merkelig dag i den kirkelige kalender. I middelalderen feiret vi i Norge denne dag den hellige Svithun, Stavangers vernehelgen, i praksis som en helt lokal helgen. Dagen ble kalt «syftesok» og har merkene bispestav og ljå på primstaven. Navnet kommer av norrønt Sviptunsvaka og noen steder hadde man tradisjon for å luke ugress i åkeren på denne tiden.

          I slutten av middelalderen ble det mer og mer vanlig å feire Jomfru Marias gjesting, dvs. at hun besøkte sin frende Elisabeth samtidig som begge kvinnene var gravide. Sistnevnte bar på Johannes døperen, som gav klar beskjed da Maria, bærende på frelseren, Jesus, nærmet seg. Denne feiring havnet på 2. juli, og man ble tvunget til å flytte feiringen av Svithun til en annen dag. Det ble til 15. juli, den dagen relikviene hans ble flyttet til en kirke og slik har det vært til nå. (Litt ufint sagt, jaget Jomfru Maria den hellige Svithun bort fra 2. juli.)

          Men så kom den generelle reform av den «universelle kalender» i 1969. Jomfru Marias gjesting fikk da en litt mer «logisk» plass, nemlig 31. mai (mellom Herrens bebudelse 25. mars, og Johannes døperens fødsel 24. juni). Samtidig ble feiringen av den store fransiskanerhelgen Bonaventura flyttet fra 14. til 15. juli (hans dødsdag i 1274), med status som obligatorisk minnedag. Men vi gjorde ikke noe med Svithun (noe som gjør at Svithun hvert år egentlig må vike for Bonaventura).

          Dette har Vatikanet etter hvert oppdaget, og vi har fått ordre om å finne en ny dag for Svithun. Etter en del om og men, ble det bestemt å flytte Svithun tilbake til den middelalderske dagen (2. juli), som jo var blitt «ledig» i 1969. Dette er ennå ikke formelt gjennomført, men kommer etter hvert.

          Svithun ble født omkring år 800. Han var kansler hos kong Egbert av Wessex i England. Etter hvert ble han biskop av Winchester, og kongen fortsatte å benytte seg av ham som rådgiver. Svithun døde 2. juli 863 og fikk straks ry på seg for hellighet. Mange undre skal ha skjedd. 15. juli 971 ble hans relikvier overført til den nye domkirken i Winchester. Da Stavanger domkirke ble oppført på 1100-tallet, ble en relikvie overført dit. Dyrkelsen av ham bredte seg hos oss.

 

 ​ST. HANS

 

Tirsdag kveld er det «Sankthansaften». Det vet de fleste. Færre vet at den «egentlige» Sankthans er dagen etter, onsdag 24. juni. Det som for mange er en flott turdag på sjøen med bålbrenning og lys sommernatt, er altså bare kvelden før den egentlige dag. Ordet «ok» (fra «vaka», vigilie eller våkenatt) gir signal om det, og derfor har vi ord som «jonsok» om Sankthansaften. Men det er fort å gå seg surr i begrepene. For de fleste bruker ordet «olsok» om 29. juli. Men egentlig sikter det til kvelden før 29. juli, altså 28. juli om kvelden.

          Sankthansdagen er til minne om Johannes døperen, og navnet «Johannes» er blitt forkortet til «Hans». Derved er det klart at dette dreier seg om en helgendag. Døperen Johannes ble halshugd, og det minnes vi 29. august (messe med røde farger). Hva minnes vi så 24. (og 23.) juni?

          Holder vi de bibelske tekste sammen, tyder ting på at Johannes døperen ble født seks måneder før Jesus ble født. Vi feirer altså Johannes døperens fødsel. De eneste som får feiret sin «jordiske» fødsel, er faktisk Jesus, Jomfru Maria og Johannes døperen. Alle hadde det til felles at de var uten arvesyndens plett da de kom til denne verden. Disse fødselsfestene har hatt en veldig viktig posisjon i folks liv. For Johannes døperen ble det selvfølgelig forsterket ved at fødselsfesten inntraff når sommernattens var på det lyseste.

          Festene var så viktige at de overlevde reformasjonen. Først ved kongens voldsomme «festreduksjon» i 1770 mistet vi mange helligdager, bl.a. St. Hans.

​